Tre år med Ibux i dag

Hei på dere!

I dag er det nøyaktig tre år siden jeg dro til Lions førerhundskole for samtreningskurs med min førerhund Ibux. Disse tre årene har gått utrolig fort og vi har opplevd både opp- og nedturer. For å sortere tankene litt velger jeg derfor å skrive litt om hvordan denne reisen har vært.

Mange er veldig opptatt av hvor fint det må være å ha førerhund og hvor mye lettere hverdagen blir. Ja, det er helt riktig, men det er også en del ansvar å ha en hund og sørge for at den får et godt liv. Ettersom det meste er preget av både fordeler og ulemper har jeg ikke tenkt å legge skjul på det. Dette blir derfor et ærlig innlegg.

### Samtrening

Vi tilbragte altså nesten tre uker på Lions førerhundskole for samtrening. Vi lærte først og fremst å opparbeide oss verktøy for å bli et godt team. Tillit, tålmodighet og masse trening var og er fortsatt viktige stikkord i samarbeidet vårt. Vi trente blant annet på å finne rytmen når vi går sammen, lydighet, tillit og utfordringer i ulike miljøer. Det som definitivt var min største utfordring var å lære og stole på at Ibux fører meg trygt forbi alle slags hindere vi møter på turene våre; om det er gateskilt i Oslo sentrum eller en gravemaskin som er feilparkert. Jeg var veldig vant til å bevege meg rundt med hvit stokk og å være årvåken for hindere som ikke var der sist jeg gikk den samme veien. Jeg måtte jobbe utrolig hardt for å senke skuldrene, konsentrere meg om å finne veien å overlate til Ibux å få oss forbi både statiske og dynamiske hinder. Ibux sin største utfordring var andre hunder. Han mistet lett fokus når det dukket opp en hund og jeg lærte hvor fort tap av konsentrasjon kunne sette oss i fare. Det hendte ikke så rent sjelden at jeg måtte håndtere en hund som var fullstendig ute av kontroll midt i en gatekryssing. Dette er ikke utfordringer vi ble kvitt på noen dager, og vi har helt klart fortsatt litt å jobbe med, men vi har gjort store framskritt begge to.

Min sterkeste side var lysten til å gå lange turer, holde meg i form. Ibux sin absolutt sterkeste side var evnen til trygt og sikkert å navigere forbi hindere i høyden og på bakkenivå. Dette klarer han helt fint selv om det noen steder blir i trangeste laget. I tillegg er han eksepsjonelt god på å finne både synlige, men også usynlige holdepunkter. Han går fra holdepunkt til holdepunkt og gir meg klar beskjed når vi har funnet dem. Selv syns jeg holdepunkter kan være vanskelige å finne om vinteren når alt er dekket av snø, men Ibux lar seg sjelden merke med det. Dette gjør at den isolasjonen jeg ofte har opplevd på vinteren tidligere er nesten ikke-eksisterende. Fortsatt samme hverdag Etter samtrening med Ibux og juleferie var det dags for å innta arbeidsplassen på Venstres hus igjen. Ibux og jeg jobbet ganske hardt for å lære ruta til og fra jobb. Den ble noe utfordrende ettersom Oslo sentrum, som de fleste av dere vet, kan være en dynamisk byggeplass. Jeg oppdaget i stor grad hvor mye lettere det ble å forholde seg til ei rute i konstant endring. Alt kunne være som i går på morgenen og åtte timer senere var veien sperret grunnet byggearbeid.

### Ingen dans på roser

De fleste jeg kjenner som har valgt å skaffe seg hund har sannsynligvis vært i en tankeprosess for å vurdere ulike sider ved det å ha hund. Har man tid, ressurser og ellers det som skal til for å ha en hund akkurat nå? Denne prosessen var selvsagt også jeg gjennom, og etter seks års tenking ble det altså hund. Kort tid etter at jeg fikk Ibux fikk han en kul på magen som viste seg å være en hudsvulst. Det ble mange uker med bekymring både før og etter operasjon. Vi kom oss gjennom perioden etter mange søvnløse netter med både smerte og medisiner. I fjor var Ibux så uheldig at han brakk deler av en klo på vei til jobb. Heldigvis var det et rent brudd, men en tilsvarende sykdomsperiode som nevnt over fulgte.

Ibux er et fantastisk frigjøringsverktøy for meg. Han har bidratt til at jeg kan komme meg ut i mer uforutsigbart vær og jeg kan helt klart bevege meg i en større radius enn jeg kan uten. Derfor opplever jeg hvor uendelig frustrerende det er når jeg går inn i for eksempel en butikk og blir kastet ut, eller når medpassasjerer på toget skjeller meg ut fordi jeg bruker mer plass på toget enn jeg åpenbart bør. Det skjer ikke ofte, men ofte nok til at jeg kjenner at konfrontasjoner med fremmede gir mye ubehag.

Halvannet år etter at vi ble et team fikk jeg rett og slett et halvt år med fullstendig mangel på motivasjon. Det første til at verken Ibux eller jeg gjorde noe særlig framskritt. Jeg var mye i tenkeboksen og vurderte sterkt om dette var riktig for meg, eller om det var riktig overfor han. Jeg er faktisk ikke sikker på hvordan vi kom oss gjennom denne perioden, men ytre motivasjon fra blant annet førerhundtrener og hjelpetrenere bidro til at vi kom oss tilbake i det gode sporet igjen. Jeg er veldig glad for at vi klarte det!

### Helheten

Nå er det tre år siden vi ble et team. Vi kommer helt klart til å oppleve flere oppturer og minst like mange nedturer framover, men det er vel det som er livets uforutsigbarheter. Helhetlig har Ibux endret hverdagen min drastisk i positiv retning. Samspillet vårt har blitt mye bedre og vi har utviklet en veldig tett relasjon både når vi jobber og ellers. Vi har lært mye av hverandre og det kommer vi til å gjøre så lenge samarbeidet vårt varer.

“Stå på og lag dagene slik du ønsker deg!”

Disse ordene kommer fra en erfaren førerhundbruker jeg møtte tidlig i prosessen. De har fulgt meg i både gode og mindre gode stunder. Det er den første byggeklossen i det Ibux og jeg har bygget og skal fortsette å bygge sammen. Tusen takk til alle som har bidratt gjennom hele prosessen, og takk for hyggelige tilbakemeldinger og gode spørsmål knyttet til førerhund. Det setter vi stor pris på.